Thomas Knarvik er kunstneren som tegnet Ali Esbati som en ape. Det samme gjorde han med med Haddy Njie, hun svingte seg i Giskes erigerte penis mens Giske selv holdt apeungen i armene. Disse to tegningene utløste en mediestorm i mai og juni i år. Nå er forlaget vårt Trolltekst ute med en stor bok med Knarviks bilder, "In your Face", og med en bred gjennomgang av debatten rundt dem.

Det handlet om rasisme, mente kritikerne. De var, i god norsk tradisjon, opprørt på vegne noen av andre. Dermed fremstår de som gode mennesker. Hylekoret som fordømte Knarviks tegninger - med Antirasistisk senter og Lars Gule i spissen, fikk motbør fra folk som hadde greie på karikaturer, blant annet Finn Graff og Per Elvestuen. Kjetil Rollnes uttalte under apefeiden  at  grunnløs brunbeising av motdebattanter er primitivt, mens satiriske apetegninger tilhører sivilisasjonen. Boka "In Your Face" har hele 249 slike bilder, maktkritiske bilder som nettopp tilhører sivilisasjonen.

Men motstanden mot Thomas Knarviks virksomhet på Facebook hvor tegningene først ble vist, begynte lenge før apefeiden. Knarvik, som var en etablert kunstmaler, ble aktiv på Facebook i 2015. Helt fra starten møtte han hoderysten fra kommentariatet. John Olav Egeland i Dagbladet skrev nedlatende: Thomas Knarvik heter en kunstner som lenge har lagt seg i selen for å bli sett. (...) Provokasjonene i Knarviks dokunst univers, der det banale og seksuelle dominerer, har bare vakt begrenset forargelse.

Hans Petter Sjølie, debattansvarlig i VG skrev at Tegningen av Esbati er udiskutabelt rasistisk og dessuten totalt idiotisk og infantil. Knarvik er i mine øyne en talentløs og genuint elendig satiriker, og dessuten en stalker og en usympatisk bølle jeg til slutt måtte blokkere.

Det interessante er kontrasten til besserwisserne i norsk presse og de som faktisk har kunnskap om billedkunst. Øyvind Storm Bjerke, professor i kunsthistorei hevder at Knarvik mestrer sin portrettkunst i den figurative fremstilling til fulle og lykkes med å gi en gammel sjanger fornyet aktualitet. Representanten for Bonhams i Norge/Sverige Pascal Nyborg sier at Thomas Knarvik er definitivt top 10 i Norge. Bonhams er et av verdens største og eldste auksjonshus for kunst. Og Knarvik ble tatt ut som en av tre til å representere Norge i Sothebys i 2005. Og som Lars Gule kaller en infantil dokunstner, som ikke duger til noe annet enn å lage infantile tegninger i photoshop. Meningseliten har aldri vært redd for å uttale seg om ting de ikke har greie på. Og Lars Gule har kanskje grunn til å være sur, så ofte som Knarvik har avbildet ham i pinlige situasjoner. Her for eksempel, som X-man sammen med antirastisk senters Rune Berglund Steen (med eple i munnen):

Kunstanmelderen Lars Elton skriver at Knarvik er helt unik i norsk sammenheng, kanskje til og med internasjonal. Han har en helt egen evne til å bygge bilder som gir dem en særegen karakter. Han og de andre kunstkjennerne har riktignok ikke uttalt seg om karikaturene til Knarvik. De uttaler som om hans hans figurative malerier som omsettes gjennom anerkjente Galleri Semmingsen. Likefullt bør det være åpenbart at vi snakker om en kompetent kunstner. Er det mulig for en så etablert kunstner å likevel være en elendig karikaturtegner, slik et samlet kommentariat i pressen mener? Knarvik innrømmer selv at det er mye dritt han har lagt ut på Facebook, han sier han er fersk i faget. Men slik er det med all kunst, sier han. Det er bare noen få prosent som virkelig holder mål. De bildene vi presenterer i boka holder mål, og vel så det. Ikke alle er morsomme. Noen er dystre, som dette av Jens Stoltenberg som argumenterer naivt om at "vi er alle individer". IS-soldaten svarer "ikke jeg", før han skjærer strupen av NATOs generalsekretær. Tegningen er rystende fordi den, ulikt våre hjemlige fast ansatte karikaturtegnere, tør å vise IS i all sin gru i møte med vestens hjelpeløse insistering på indvidets ukrenkelighet. Bildet har både politisk og kunstnerisk kraft.

Hva sier så en av Danmarks fremste eksperter på analyse av karikaturer, Dennis Meyhoff Brink, førsteamanuensis ved institutt for kunst og kulturstudier ved Københavns universitet? Han beskriver Thomas Knarviks karikaturvirksomhet som at pisse mot den idealistiske vind. Knarvik opponerer mot den nymoralske moralismen. Den type moralisme trigger ham og en rekke andre satirikere, som Charlie Hebdo, til å fabrikere obskøne motargumenter, skriver Dennis Meyhoff Brink. En gruppe moralister med stor makt har forskanset seg i en verden av opphøyde idealer. Der oppe fra ser de ned på alle som bryter med de angivelige eviggyldige regler for god smak og dannet oppførsel, regler de selv har definert. Dermed slår kunsten tilbake ved å ramme der det gjør mest vondt hos meningseliten: I deres forfengelighet. De blir tatt bakfra, bæsjer eller poserer kåte med erigerte peniser. Det er pinlig, det er opprørende og det er lattervekkende. Men neppe særlig rasistisk. En slik påstand vitner mest om kommentariatets egen manglende evne til å lese og tolke bilder.

Pressen stemplet Thomas Knarvik som rasist etter apetegningene. Til tross for at apekatten har vært et yndet dyr for politiske karikaturtegnere i alle vestlige land til alle tider. George Bush som apekatt er kjent og kjær. Tony Blair ble igjen og igjen framstilt som ape, det samme gjorde Ted Cruz.

Kanskje norsk presse mener det bare er hvite som kan avbildes som aper? Og mens vi er inne på dyr, er en ape verre enn en gris? Finn Graffs tegning av purka Erna Solberg, bedekket av rånen Cars I. Hagen ble forsvart av en samlet presse i 2005. Da latterliggjorde kommentariatet de kvinnelige poitikerne som reagerte ble opprørt på Ernas vegne.

Thomas Knarvik representerer noe nytt i norsk karikaturtradisjon. VG-tegneren Roar Hagens karikaturer er for eksempel gode, men aldri farlige. Man forstår umiddelbart det politiske poenget i dem og utfordres akkurat passe. Tegningene til Knarvik derimot er spekket med mening og har sitt eget språk.  De er flertydige og bryter med den vante måten å lese karikaturer på. De får en til å le, men de kan også gjøre en rasende.

Vi lever i en brytningstid hvor mainstream politikk og medier vakler. Thomas Knarvik får etablissementet til å vakle enda mer. Det er det som er hans styrke som tegner. Han setter ting i spill.

Boka om og av Thomas Knarvik kan du bestille her, garantert levering i løpet av fire virkedager.

Vil du ha nyhetsbrevet vårt rett i innboksen? Trykk her.

Skrevet av Nils Gullak Horvei

I 1973 tok Janne Olsson en rekke gisler i forbindelse med et bankran på Norrmalmstorg. Han forlangte at raneren Clark Olofsson skulle settes fri. Gislene rettet sin sympati mot raneren etter å ha tilbragt flere døgn sammen med ham. Offerets aktive underkastelse fikk siden navnet Stockholmssyndromet.

Etter karikaturstriden i 2006 dukket det opp et nytt begrep i Norge: Ytringsansvar. Plutselig var det blitt blitt moralsk forkastelig å snakke om, eller tegne visse ting på visse måter. Sympatien var hos dem som brente flagget vårt; det ble forklart hvor krenket de var. Utenriksminister Jonas Gahr Støre gikk ned på kne ved å snakke om "ekstremister på begge sider" og sa at Vebjørn Selbekks publisering av tegningene hadde "bidratt til å fordype motsetningene på en svært uheldig måte".

Det raser daglig ordkriger på sosiale medier langs disse frontene som handler om islam. I mellomtiden fortsetter asylinnvandringen, hvorav en stor del er muslimer. Etter karikaturstriden så det ut til at muslimene, og da snakker jeg om den jevne norske muslim, var godt fornøyd med Støres knefall.

Man sier at det er bare en "liten andel" som aksepterer vold og "dette har ingenting med Islam å gjøre". Men den jevne muslim kan ha stor nytte av den angst som islamsk terror sprer. Kanskje de ikke har noe mot at vi lar være å trykke karikaturer? Og gir blanke i hvorfor vi lar være?

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst? Trykk her.

Her i Norge liker vi ikke motsetninger og konflikt. Vi liker å ha det fredelig i stuen, en forutsigbar Dagsrevy. Vold virker sterkt, også på langt hold. Det som skjedde i Paris 7. januar 2015 treffer oss midt i hjertet. Volden påvirker debatten her hjemme. For når blodet renner fra hodene der borte, drypper det på klokkerne her hjemme.

De mest fredsæle er så uglad for konflikt at de helst vil kaste seg for føttene til dem de frykter. De finner alle mulige slags positive trekk ved dem. Hvor mange ganger har vi ikke hørt at islam er "fredens religion" I den kristelige avisa Vårt Land har det vært mange innlegg for religionsdialog, der det er kristne som skal nærme seg islam. Det er et rent underkastelsesprosjekt. Et Stockholmsyndrom der man gjør alt for å bli likt av den truende part.

I Sverige ser man at jo dypere man går ned på kne dess flere bomber later til å gå i lufta. Det uhyggeligste med det volden fra islam forårsaker er den snikende lammelsen som brer seg fra hjernebark til hjernebark. Vold som er ment å tjene en bestemt hensikt. Mange valg preges av det ubevisste, hvor for frykten ikke synlig. Man styres av frykt uten å være seg det bevisst.

Det dype ønske om harmoni gjør at de som roper opp om uretten blir den nye fienden. De kan vekke frykten og gjøre den levende og farlig. De kan komme til å tenne en brann man ikke vil ha. Slik Jonas Gahr Støre kalte Vebjørn Selbekk en "ekstremist". Man skal holde kjeft, eller gjenta mantraene om at det er et "lite mindretall" som aksepterer vold, og at dette "ikke har noe med islam å gjøre".

Den siste romanen til Frankrikes verdenkjente forfatter Michel Houellebecq ble utgitt samme dag som attentatet mot satirebladet Charlie. Romanen handler om et muslimsk Frankrike i 2022. Romanen heter Soumission på fransk og submission på engelsk. Submission betyr underkastelse.

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst? Trykk her.

Se bloggposten om Michel Houellebecq

Gå til forsiden av Trolltekst

Andelen arbeidstakere som jobber, men som ikke har fast jobb, vokser i hele den vestlige verden. De som jobber slik har fått sin egen benevnelse: Prekariatet. Forfatteren Guy Standing har skrevet boka om dem.

            Prekariatet er en ny samfunnsklasse, ifølge Standing, som til daglig er professor ved Scool of Oriental and African studies. Prekariatets folk har korttidskontrakter eller de er ringevikarer, freelansere og jobbsøkende migranter. Og de er det permanent. De bytter timer mot penger på rent instrumentell basis, de har ingen yrkesstolthet og ingen trygghet. De veksler mellom arbeid og trygder, og ingen av delene er varig. Deres tilværelse er alltid på jakt etter inntekt, og derfor alltid prekær.

            Begrepet ble først brukt av franske sosiologer på begynnelsen av 1980-tallet, som en neologisme sammensatt av ordet prekær og proletariat. Prekariatets liv er utrygghet og stress. Skillet mellom arbeid og fritid er opphevet, for man har aldri helt fri når man må jage etter jobb eller betingede og til dels formynderske trygder. Fritiden brukes på å skrive søknader, fylle ut skjemaer eller reise til et sted det er sesong- eller engasjementsarbeid å få.

Boka foreligger enda ikke på norsk, les om den svenske utgaven hos Trolltekst.

            Dette er en raskt voksende klasse, en klasse som er under dannelse. Fenomenet ?arbeidskraft uten ansettelse? har en iboende snøballeffekt. Fleksibel og billig arbeidskraft gir konkuransefortrinn for bedriftene, som igjen konkurrerer ut bedrifter med gammeldagse ansettelsesforhold.

            For svenske og norske lesere er livet i prekariatet i kjent gjennom den svenske fortatteren Kristian Lundbergs såkalte Malmø-trilogi. I særlig den første boka ?Yarden? gir han en ypperlg litterær skildring av løsarbeiderens strevsomme og utrygge liv, uten at ordet ?prekariat? ble brukt. Det Kristian Lundberg skildret litterært beskriver Guy Standing i sakprosaens termer, ved å gi en ny analyse av samfunnets klasser.

            Standing deler samfunnsklassene inn i en global elite som besitter enorme kapitalresurser og salariatet i gode jobber som har felles interesser med eliten. Salariatet er ordinært ansatte i store bedrifter, stat og kommune og de er blitt en viktig del av fagbevegelsen i alle land. Ved siden av salariatet finnes en mindre gruppe proficianere. Ordet er sammensatt av begrepene professional og technician , disse representerer spesialkompetanse og jobber gjerne som høyt betalte konsulenter og næringsdrivende. Derunder finner vi den sterkt krympende arbeiderklassen, hvorfra sosialdemokraiet vokste fram, og for hvem velferdsstsaten ble skapt. Under denne gruppa vokser prekariatet fram flankert av en hær arbeidsløse. Prekariatet har ikke noe tillitsforhold til staten og kapitalen. Fagforeningene har ingenting å by dem. Og selv mangler de klassebevissthet.

            At prekariatet mangler identitet som klasse gir også tilløp til borgerkrigstilstander, der en gruppe anklager en annen og gir dem skylda for elendigheten. Den hvite befolkningens møte med innvandrene er et eksempel. Hvite uten utdanning i fattige bydeler og innvandrere i nabobydelen tilhører samme klasse, men de ser på hverandre som motstandere.

            I Japan er en tredel er uten fast ansettelse, I Sør-Korea mer enn halvparten. Kina har i kraft av sin størrelse har lagt premissene. De som kalles ?Kindien? i svensk oversettelse, altså Kina og India med ekstremt lave lønninger har påvirket vesten ved at vår industri forsvant. I noen land, som i enkelte araberland Dubai, Quatar og de andre emiratene er nitti prosent av arbeidstyrken prekariat; fattige som setter seg i gjeld for å betale den nødvendige lisensen for å få lov til å arbeide. De fratas pass når de ankommer slik at de ikke kan reise hjem før de har betalt lisensgjeld, eller arbeidsgiver gir tillatelse. Disse ansettelsesformene påvirker arbeidsvilkår globalt, som vestlige land tvinges til å tilpasse seg der de står i halsen til gjeld.

Den tradisjonelle venstresiden, fagbevegelsen inkludert, tilhører salariatet eller arbeiderklassen. Dermed ender de med å fordømme prekariatets dårlige arbeidsmoral (kritikk fra høyre) eller deres høyrepopulisme (kritikk fra ventre). Ja, selv her i rike Norge, der prekariatet enda heldigvis er lite, der tilbyr både Høyre, Frp og Ap bare arbeidslinja: Tilpass deg, eller mist trygden. Sosialdemokratiet, også i sin nyliberale form, er innrettet mot en verden av i går

            Prekariatet er en farlig klasse. Folk som lever i konstant uttrygghet tiltrekkes lett av så vel nyfascistiske som andre destruktive politiske bevegelser. Standing argumenterer tungt og overbevisende for borgerlønn som den eneste logiske løsning. Både for å gi denne gruppen grunnleggende trygghet, men også fordi han mener arbeid vil bli fordelt og utført mer effektivt, dersom prekariatet slipper å jage etter korttidsjobber. Ja, han argumenterer også for at borgerlønn skal innføres globalt. Dermed kan ?drittjobbene? fordeles gjennom et auksjonsprinsipp, som gjør lønna for å servere hamburgere, vaske gulv og feie garasjeanlegg blir høyere. Altså bedre betalt, men fortsatt midlertidige. Å framstille slike jobber som en karrierevei er et bedrag, mener Standing, det er mer realt å framstille det som noe rent intstrumentelt: Arbeid-i-bytte-mot-penger.

            Det låter unektelig vakkkert, men lar seg vel neppe gjennomføre? Vel, hvem skal ha bevisbyrden for det? Så lenge ingen politisk bevegelse er dannet, kan eliten og salariatet si det er umulig. Slik datidens establishment sa det var umulig på 1800-tallet, da rebellene ønsket førti timers uke og arbeidervernlover.

 Boka foreligger enda ikke på norsk, les om den svenske utgaven hos Trolltekst. 

GÅ TIL FORSIDEN MED FLERE BØKER

Politisk økonomi topper for tiden lista over fagbøker som blir bestselgere. Asle Tojes tekster er reisebeskrivelser om ulikhet og det sosiologen Zygmunt Bauman kaller "bortkastede liv".

Da Stephen Hawking skulle skrive sin bok om hvordan universet fungerer fikk han beskjed om at for hver formel han skrev inn ville antallet lesere halveres. Han klarte likevel snike inn en E=mc^2, Einsteins lov om masse og energi. Boken ble en enorm hit, den formelen til tross. Pikettys bok ?Kapital i det 21. århundre? er i skrivende stund på toppen av amazons liste og ser ut til å forbli der, selv med hovedbudskapet uttrykt som en formel: r>g. -Avkastning av formue (r) er større enn veksten i økonomien (g). Economist har et meget kort sammendrag her.

Temaet ulikhet og dens konsekvenser er tatt opp i bøker som er blitt populære før. I 2009 kom The Spirit Level ut, som viste en link mellom store ulikheter i inntekter og samfunn som scoret lavere på en rekke indikatorer, fra rusmisbruk og tenåringsgraviditet til sosial mobilitet. Men Piketty sin pertentlige gjennomgang av skattedata fra de siste 300 årene har gitt ny fyr til debatten, særlig siden USA og Europa igjen ser raskt økende ulikheter i kjølvannet av finanskrisa.

Les om Asle Tojes ebok-singel om Europas Detroit her.

Det er med dette bakteppet at Asle Toje beskriver sin reise til den gamle industribyen Miscolk i Ungarn. I sovjet-tiden pleide det være et smelteverk her. Nå har malmtogene sluttet å komme, og på få år er 30 000 industriarbeidsplasser vekk. Toje starter reiseskildringen med at han blir sterkt anbefalt å ikke dra, og i det minste leie bil så han kan komme seg vekk derfra fort. Han møter læreren og aktivisten Sara i en blokk med jernforsterkede dører og avføring i gangen. Bydelen Avas er fattig, og huser for det meste rom. Sara beskriver tilstanden slik: ?Miskolc var en gang en by, nå er den to byer. En rik og en fattig.? Sara er fornøyd med de nye selskapene som har etablert seg i byen, men legger til ?Problemet er bare at folk i Avas ikke er etterspurt arbeidskraft?.

Her går Tojes slentrende beskrivelse av en by med fra å være et malerisk reisebrev over i å bli et mikrokosmos av tilstanden i Europa. Fremveksten av effektivisering i industrien og globaliseringens press fra lavkostland har eliminert jobbene med middelklasselønninger, og samtidig senket lønningene for de lavtlønte. I Miskolc var det i tillegg en etterlevning av sovjet-tiden: Flere tusen av de ansatte da var det egentlig ikke behov for, men de var sysselsatt pga den sovjetiske arbeidsplikten. Toje går langt i å sammenligne dette med nåtidas oppblåste offentlige sektorer og tilogmed Norges uførestatistikk. I Miskolc blir arbeidsledige bedt plukke søppel og lignende, noe byens viseborgermester er stolt over at har minsket ledigheten, men fremdeles er 18500 arbeidsledige. Samtidig sliter de nyetablerte firmaene i byen med å finne arbeidskraft.

Historien om Miskolc er historien om Europa: Byen har fått utvikling takket være et fokus på infrastruktur, og har tiltrukket seg høyteknologiske firmaer. Ungdommen tar høyere utdanning. Forskjellene mellom de som er med i den nye økonomien og de utenfor øker. Utviklingen skjer nå, og i likhet med Piketty argumenterer Toje for at den en nær uunngåelig. Men hva skjer med den gruppen mennesker som ikke lenger er ?nyttige? når de lavkvalifiserte jobbene forsvinner? Essayet forsøker ikke svare, men spørsmålet har ikke ofte blitt stilt så tydelig.

Du kan lese mer om Miskolc-historien her: Europas Detroit. Eller gå til forsiden hos Trolltekst.

2013 kan bli året da "fremmedfiendlighet slippes inn i regjeringen" skriver lederskribenten i Dagens Nyheter Susanna Birgersson. Den svenske pressen mener at høyrepartier som Fremskrittspartiet i Norge, Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene ikke bør ha innflytelse på linje med andre partier. Kan du tenke deg noe mer udemokratisk?

Hva er det med svenskene, har jeg lyst til å spørre tilbake. De siste årene har Sverige vist seg som et land der respekten for demokratiet forvitrer. I boka Høyrepopulismens hemmeligheter kan vi lese om hvordan Sverigedemokratene har blitt forsøkt utestengt fra alle de kanaler som er åpne for andre partier. Denne utmerkede boka er for øvrig skrevet av en aktiv SV-er, Ketil Raknes, som nå er statssekretær i Miljøverndepartmentet. I Norge ser det altså ut til at SV-ere og Frp-ere er helt enige om følgende: Demokratiske spilleregler skal følges.

Den svenske lederskribenten i Dagens Nyheter mener at "Fremskrittspartiet er både ekstremt og fremmedfiendlig, hva den borgerlige statsministeren enn sier." Artikkelen hennes er nemlig refs til Erna, fordi Erna sier hun kan samarbeide med Fremskrittspartiet.

Selvfølgelig må et parti selv bestemme hvem det vil samarbeide med, like selvfølgelig som svenske aviser må kunne mene hva de vil om det. Men det spesielle her er Sverige, ikke Norge. I Sverige blir all kritikk av innvandringspolitikken stemplet som ekstrem og fremmedfiendlig. Boka Invandring och mørkläggning, som vi har utgitt som e-bok, fikk bare en eneste omtale i svenske aviser, nemlig i Aftonbladet, og da var overskriften "Samma gamla rasism". Med bilde av svenske nynazister som marsjerte!

Forfatterne, etnologi-professoren Karl-Olov Arnstberg og journalisten Gunnar Sandelin ble altså slått sammen med nynazister og rasister. Boka deres har fått svært gode omtaler i danske aviser, og Arnstberg er intervjuet i norske Aftenposten over to sider om boka. Boka har solgt i 4000 eksemplarer siden utgivelsen i april, men fortsatt vil ikke svenske aviser presentere eller anmelde den på en seriøs måte. Vi vet det, for vi har kontaktet om lag 30 svenske journalister, og de få som har meldt tilbake sier rett ut at de ikke tør å skrive om boka, for de er redd for å miste jobben.

Dette er, for å si det forsiktig, ikke en sunn ytringskultur. Bjørn Stærk har skrevet essayet Oppdra folket!, som du kan kjøpe som e-boksingel på Trolltekst, nettopp om dette. Han beskriver hvordan den svenske eliten refser nordmenn for å gå på ski og å like Kardemomme by, fordi det er henholdsvis fascistisk (!) og reaksjonært. Det er komisk, men det er også alvorlig.

Les mer om bøkene her: Trolltekst

Sverige har uten sammenlikning hatt den største innvandringen fra den tredje verden av alle OECD-land. Det er jo helt fint, hvis de vil ha det sånn, men det er ikke fint at det samme landet stempler alle kritikere av innvandringspolitikken som rasister og fascister.

Det viktige skillet i innvandringspolitikken går ikke mellom de som er for eller mot en strengere innvandringspolitikk. Det går mellom dem som er for eller mot en åpen diskusjon og demokratiske beslutninger, og de som er mot det. Den virkelige høyreekstremismen er livsfarlig og ekstrem, og består av folk som vil motarbeide demokratiske beslutninger med voldelige midler.

At svenskene velger å kalle demokratiske partier ekstreme og seriøse fagbokforfattere for rasister, er ikke bare trist. Det er også farlig. Innvandringen skaper nye utfordringer i Skandinavia, som vi er nødt til å håndtere på en god måte. Norge og Danmark har frie, åpne debatter. Sverige har det ikke. Les mer om Sverige i bøkene Oppdra folket! og Invandring och mørkläggning.

Partiguiden er en av årets mest underholdende og skremmende bøker, skrev Magne Lindholm i Klassekampen lørdag 27. juli. Norske partier skriver programmer slik småbarn lager ønskelister. Hvert forslag er løst hektet på det forrige. Der man kan skimte en sammenheng, går den som regel ut på at forslagene slår hverandre i hjel, som Lindholm skriver. Han er høyskolelektor i journalistikk, forfatter og tidligere forlegger.

Les hele kommentaren til Magne Lindholm her, opprinnelig publiserti Klassekampen.

Partiguiden er en Trolltekst-bok av Jon Hustad. Hustad er kjent for å være høyrevridd, og i TV-serien Harde fakta svingte han pisken over statens sløsing. Til daglig skriver han i nynorsk-avisa Dag og Tid.

Jon Hustad er ikke så høyrevridd, han er bare noe så sjeldent som en journalist som kan regne, mener Lindholm.  Og han har regnet på alle forslagene i partiprogrammene og funnet ut regnestykket ikke går ut. Politikerne driver ren ønsketenkning men presenterer det som realpolitikk.

Vi som har utgitt boka Partiguiden ønsker at tekstene skal bidra til velgerne stiller krav til logisk sammenheng og konsekvens i partiprogrammene. Det nytter ikke å bare love mer penger til alt.

Valgkampen så langt lover ikke godt: Arbeiderpartiet later som om velferdsstaten går under hvis de blå får makten. Sannheten er at det bare blir små endringer, selv om Erna blir statsminister. Alt for små. Velferdsstaten trues ikke av Erna, men av at samtlige partier lover for mye og sender regningen til neste generasjon.

Vi har Europas dyreste helsevesen, fordi det er så dårlig organisert. Akkurat som skolen: Dårlig og dyr. Trygdebruken er Europas høyeste. Vi har blitt avhengige av en høy oljepris, altså noe vi selv har null kontroll over. Vi velgere bør stille krav til alle partier om at de skriver partiprogrammer som viser hvordan de vil prioritere.

58 prosent av alt bruker på fastlands-Norge går gjennom offentlige kasser, forklarer Jon Hustad. Dette er den høyeste statlige pengebruken i noe utviklet land. Og videre: Norske politikere evner ikke å prioritere. Foreløpig har det heller ikke vært nødvendig. Det kommer til å endre seg. 

Politikerne svarer på Hustads anklager i boka. Er det gode svar? Nei. De er et utrolig knippe tanketomme tåkedotter, som viser at partilederne ikke skjønner hva Hustad skriver, mener Lindholm. På den måten bekrefter de at han har rett.

 Vil du også blir skremt og lattermild av politikernes valgkamp? Boka, papir og ebok, kan kjøpes her: Partiguiden.

Du får 25 prosent i ekstra skatt når du kjøper en e-bok. Hvorfor i all verden skal e-bokleserne straffes økonomisk?

Da Nils og jeg skulle utgi boka Partiguiden av Jon Hustad, måtte vi jo bestemme hva den skulle koste. Vi priset Partiguiden til 99,- kr som e-bok og 229 kroner som papirbok. E-boka er jo billigst å lage, så vi vil gjerne at kundene kjøper den. Så oppdaget vi at det er moms på e-boka og ikke på papir. Altså må vi legge på prisen på e-boka med 25 kroner for å få samme fortjeneste.

Les om boka Partiguiden av Jon Hustad, mannen bak TV-programmet Harde fakta

            Fra og med mandag kommer e-boka til å koste 125 kroner, og det er vi ikke glad for. Den burde fortsatt kostet 99,- men staten skal altså ha sitt.

           Det er samme situasjon i avis-verdenen, der digitalt innhold må pålegges 25 prosent moms, mens papiraviser slipper moms. Avisene (MBL) har, fornuftig nok gått inn for å harmonisere momsen sånn at den i hvert fall blir helt lik for papir og digitalt innhold, deres forslag er en sats på åtte prosent.

            Det viktige er nemlig ikke moms eller ikke moms, men likebehandling av ulike teknologiske plattformer. Dagens situasjon, 0 moms for papir og 25 prosent for digitalt, er helt håpløst. Det er direkte innovasjonsfiendtlig, fordi man straffer forlag som ønsker å satse på e-bok, og kunder som ønsker å kjøpe e-bøker.

            Som et bittelite forlag, som ønsker å ta i bruk nye og bedre løsninger for leserne våre,  kan vi bare konstatere at staten bremser gode innovasjoner så godt de kan. Og det som gjelder de små, gjelder også de store. Aschehoug, Cappelen Damm og Gyldendal blir økonomisk belønnet for å selge papir, og straffet for å selge e-bøker. Så hvorfor skal de satse på e-bøker da?

Resultatet er selvfølgelig at bokkjøperne flykter til Amazon, og leser mer på engelsk og mindre på norsk. Og vi som satset på e-bok, skjønner at neste gang må vi satse på døde trær. Det lønner seg nemlig, i dagens avgiftsregime.